Noter og andre nøtter
Ole Henrik Giørtz
Forord
Til undervisning av elever i besifringsspill har jeg laget en rekke
stensiler, med essensen av det jeg vil ha fram.
Her har jeg samlet dem til et hefte som tar for seg de byggeklossene
og begrepene jeg anser som viktig for å komme inn i improvisasjonens
og akkordenes verden.
De forskjellige emnene er ordnet i en logisk progresjon, men heftet
kan også brukes som et oppslagsverk.
Materialet er rettet mot undervisning i jazz og besifringspill i den
videregående skolen.
Jeg må få rette en stor takk til Rune
Klakegg for korrekturlesing og verdifulle innspill.
Videre takker jeg Bjørn Kruse og Henrik Hellstenius for tips og
kommentarer.
Sandvika, januar 2006
Ole Henrik Giørtz
Eksempel fra boka:
Byggeklosser
Besifring gir utøveren koder om
hvilke grunntoner og akkordtoner som kan brukes til en gitt
melodilinje. Besifringsspill er en kreativ prosess: Utøveren får
frihet i forhold til notene, og blir i øyeblikket en arrangør og
medskaper av musikken.
Å improvisere er å spille fritt, etter behag (ad lib).
Improvisasjon er spontan komposisjon / arrangering. Som regel har
improvisasjonen et utgangspunkt, et tema, som kan være en gitt
melodisk linje, et harmonisk forløp, eller en rytmisk sekvens eller
figur. Man kan også bli inspirert av en auditiv eller visuell
opplevelse, f.eks. tekst, film, bilder , eller improvisasjonen kan
være spontan og ubundet av alle regler.
Noen påstår at fri improvisasjon er umulig, at alt vi fremfører
bygger på noe vi har hørt eller spilt før. Hva man enn måtte tenke
om dette, er det iallefall klart at ideer og fraser kan settes
sammen slik at de gir en opplevelse av å være skapt der og da.
For å kunne improvisere må man ha tekniske ferdigheter på sitt
instrument, man må ha idéer, og ikke minst må man vite hvilke
musikalske muligheter og virkemidler man har.
Å tilegne seg ferdigheter og teknikk på sitt instrument får være opp
til den enkelte utøver. Likeledes hvordan man blir inspirert . Det
jeg vil prøve i dette heftet , er å vise noe av håndverket man må
beherske for å få mest mulig ut av besifringsspill og improvisasjon.
For å kunne kommunisere og formidle musikalsk lærdom, må man ha et
språk, en terminologi . Besifringslære og improvisasjon griper inn
i hørelærefaget, harmonilære, arrangering , komposisjon og
musikkhistorie.
Bruksmusikk
Besifring , akkordlære og improvisasjon blir ofte puttet i en sekk
kalt bruksmusikk ( i motsetning til kunstmusikk). Når vi skal ta for
oss disse begrepene, er det naturlig å se på utvikling av
amerikansk populærmusikk i det 20. århundre , og da særlig
jazzmusikken.
Populærmusikk bygd over blues- og jazzelementer er den dominerende
musikkform i den vestlige verden i dag. Derfor vil vi ta for oss de
strukturelle prinsippene i denne musikken. I jazzen er bruken av
sanger fra Broadway-musikaler og filmer viktig. Disse blir kalt
standardlåter, fordi de er blitt allemannseie. Noen av disse
låtene er brukt som eksempler i dette heftet.
Jeg vil med dette heftet lage en kortfattet fremstilling over de
viktigste byggesteinene i besifringspillet. En del begrep og
definisjoner velger jeg ikke å gå i dybden med, da de er grundig
forklart i annen litteratur. Det finnes bl.a. mengder av bøker som
går detaljert til verks m.h.t. skalaer, voicinger og riff/sekvenser,
ofte skrevet ut i alle tonearter. Transkripsjoner av
improvisasjoner og arrangementer er det også mye av på markedet.
Jeg har prøvd å koke dette ned så godt som mulig, slik at stoffet
ikke blir alt for omfattende. Boken skal være oversiktlig og gi
inspirasjon til egen forskning. Å improvisere og leke videre med
akkordene kommer naturlig når man først har satt døren på gløtt.
Selv om materialet er presentert for klaviaturet , bør det ikke
skremme andre instrumentalister. Essensen i stoffet lar seg lett
overføre til andre instrumenter.
Ikke glem at noe av jazzens vesen er frihet og lekfullhet. Jazz lar
seg ikke fange eksakt på noter. Den inneholder viktige elementer som
frasering, rytmikk og klangteknikker som ikke alltid lar seg notere.
Her er ørene våre viktigste redskaper. Lytt og lær!
Teorien i dette heftet er til for at vi lettere skal kunne tilegne
oss kunnskap.
Når det er gjort, må vi frigjøre oss fra den, lytte til våre
omgivelser og stole på vår egen intuisjon.
Analyse
Den viktigste måten vi tilegner oss
musikk på, er å lytte til andre utøvere. Men jo mer kompleks
musikken er, desto vanskeligere er det for et utrent øre å oppfatte
hva som skjer, hvilke spesifikke toner og klanger som farer forbi.
Musikalsk analyse er nødvendig for å kunne sette seg ned og forstå
med intellektet hva man hører. Analysen omformer musikken til
generelle mønstre, som igjen kan brukes til å skape egen musikk.
Teori og noter blir et effektivt redskap for å tilegne oss de
kunnskapene utøvere og komponister har kommet frem til før oss.
Analysemetoder
:
Funksjonell analyse:
Med funksjonell musikk mener vi musikk med harmonier og melodiske
forløp som er knyttet sammen i en nærmest matematisk lovmessighet.
Hver ny akkord er en konsekvens av den forrige. Dominantakkorden
bærer en spenning som må løses opp, og da som regel til tonika.
Dette foregår ved at tersen, ledetonen, beveger seg en halvtone opp
til grunntonen i tonikaakkorden, mens septimen går til tersen i
tonikaakkorden. Dette kalles ledetoneprinsippet.
Hovedharmoniene i C-dur er tonika (C) , subdominant (F) og dominant
(G7).
Dette er hovedprinsippet i vår harmonilære , og grunnlaget for å
forstå vestens kunstmusikk fra 1600 - tallet og frem til våre dager.
Trinnanalyse:
Ved begynnelsen av det 20. århundre var kunstmusikken blitt så
kompleks (f.eks. Wagner) at det ikke lenger var mulig eller
hensiktsmessig å analysere musikken ut fra de samme kriteriene som
før. Samtidig dukket den modale harmonikken opp bl.a.ved Debussy,
som brukte gamle kirketonearter og komponerte musikk som beveget
seg i klangflater. Det naturlige ble å analysere musikken utfra
hvilket trinn på skalaen akkordene befant seg, basert på en definert
grunntone. Man bruker romertall for å angi trinnene.
I C-dur blir det seende slik ut : I (c), II (d), III (e), IV (f), V
(g), VI (a), VII (h).
Å gå enda et skritt videre ble
nødvendig når man oppløste tonaliteten og gjorde musikken atonal.
Alle tolv tonene ble likeverdige , og man ga dem et tall hver i
rekken fra 1 til 12. (Tolvtonemusikk ved Schönberg)
Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization (av George Russell):
Denne teorien tar utgangspunkt i den lydiske skalaen for å
analysere de forskjellige akkordene og med tilhørende skalaer. Den
bygger sin filosofi på det faktum at overtonerekken antyder en
lydisk skala (med forstørret kvart), ikke en durskala med ren
kvart. Den lydiske kvarten kommer før den rene kvarten i
overtonerekken.
På mange måter er dette en logisk
tanke, og gir en naturlig vei ut i skalaenes ytterpunkter mot
kromatikken.Mange jazzmusikere har lagt denne teorien til grunn for
sine musikalske skalastudier.
Terminologi
Før vi går videre vil jeg bare gjøre
klart hvilke koder og symboler jeg har valgt å holde meg til. Dette
er forøvrig den notasjonsformen som går igjen i det norske
musikkmiljøet. Amerikansk og europeisk musikklitteratur inneholder
en del ulike notasjonsformer.
1. Jeg bruker alltid stor bokstav for
akkorden, dur eller moll. Jeg benytter små bokstaver for de enkelte
tonene.
2. En mollakkord markeres med liten m , eks. : Dm
3. En liten septim noteres med 7, mens en stor noteres med : maj7
(major),
eks : Cmaj7. Man kan også komme over bare «maj» , eller en trekant:
C .
Dette tegnet signaliserer ofte like mye at vi har med en dur-/
tonika-akkord å gjøre. Selv om man bare noterer septimen, er det lov
å bruke 9,11,13 etter utøverens ønske, så lenge de øvre intervallene
befinner seg innenfor akkordens skala. I maj-akkorden kan også
septimen erstattes med en sekst (C6).
4. Altererte toner noteres med + og - foran tallet , eks : G7-9 .
5. Jeg bruker konsekvent den «feile» H , der amerikanerne bruker den
logiske B , for den syvende tonen i C-dur skalaen. Videre bruker jeg
Bb, lik amerikanerne , aldri Hb, (som egentlig skulle ha vært en
konsekvens av H).
6. Verd å merke seg i amerikansk notasjon er at : – brukes for
molltersen (G-7) , + for kvinten (G+7), og # / b symboliserer
altererte toner.
7. Gsus4 (sus4 står for ”suspended fourth”) er en forholdningsakkord
med kvart, uten ters, der kvarten som oftest beveger seg nedover og
blir til en ters. |
